7 beste dikt av Emily Dickinson analysert og kommentert

Emily Dickinson (1830 - 1886) var en amerikansk forfatter som bidro til å definere moderne poesi, og inntok en fremtredende plass i verdenslitteraturen.

Selv om hun bare publiserte noen få komposisjoner i løpet av livet, var hennes lyriske produksjon enorm og brøt de gjeldende reglene på den tiden. Poeten brakte innovasjoner som påvirket utallige forfattere som dukket opp senere, og opprettholdt popularitet blant lesere gjennom tidene.

Komposisjonene hennes tar for seg universelle temaer som kjærlighet, livets kompleksitet og menneskelige relasjoner, og fokuserer også på det uunngåelige død.

1. Jeg er ingen

Jeg er ingen! Hvem er du?

Ingen — også?

Så vi er et par?

Ikke fortell det! De kan spre det!

Så trist — å være— Noen!

Hvor offentlig — berømmelsen —

Å si navnet ditt — som frosken —

Til almas da Lama!

Oversettelse av Augusto de Campos

I dette diktet snakker det lyriske jeget med en samtalepartner, og bekrefter hans mangel på sosial status. Han erklærer, helt i det første verset, at han er ingen, det vil si at han i samtidens øyne ikke ser ut til å ha noen betydning.

For bedre å forstå budskapet som blir overført, er det nødvendig å vite litt om biografien fra forfatteren. Selv om hun oppnådde stjernestatus etter sin død, hadde Emily Dickinson få publikasjoner i løpet av livet.

På denne måten har hun fortsatthun var langt fra en anerkjent forfatter. Tvert imot ble hun sett på som en merkelig skikkelse, som levde isolert, fjernet fra sosiale kretser .

I «I'm not anybody» erklærer hun at hun foretrekker å forbli anonym. Her påpeker det poetiske emnet det som er latterlig med kjendiser, som stadig gjentar sine egne navn, som frosker. Med disse ordene avviser han «den høye sirkelen», og kritiserer et samfunn gjennomsyret av ego og forfengelighet.

2. Å dø for deg var lite

Å dø for deg var lite.

Enhver greker ville ha gjort det.

Å leve er vanskeligere —

This is my tilbud —

Å dø er ingenting, og heller ikke

Mer. Men det å leve er viktig

Multippeldød — uten

The Relief of being dead.

Oversatt av Augusto de Campos

Dette er en komposisjon som tar for seg to store temaer for universell poesi: kjærlighet og død. I den første strofen erklærer emnet at det å dø for den han elsker ville være for lett, noe som har blitt gjentatt siden den greske antikken.

Derfor uttaler han at hans måte å vise hva han føler på vil være. annerledes: lev i den kjæres navn, noe som ville vært "vanskeligere". Gjennom dette tilbudet erklærer det lyriske selvet seg selv for noen, og kunngjør at han vil vie sin eksistens til lidenskapen som dominerer ham.

Denne ideen er forklart i den følgende strofen. Hvis døden kunne være synonymt med hvile, presenteres livet som en rekke lidelser oghindringer han vil møte bare for å være nær den han liker. Og det ville være ekte kjærlighet.

I følge noen biografiske beretninger hadde Emily en romanse med Susan Gilbert, hennes svigerinne og barndomsvenninne. Forbundets forbudte karakter, i en tid da fordommene var mye mer rigide og kastrerende, kan ha bidratt til dette negative synet på følelsen av kjærlighet, alltid forbundet med angst.

3. Jeg vil ikke leve forgjeves

Jeg vil ikke leve forgjeves, hvis jeg kan

Redde et hjerte fra å knuse,

Hvis jeg kan lindre et liv

Å lide, eller lindre en smerte,

Eller hjelpe en blodløs fugl

Å klatre tilbake til redet —

Jeg vil ikke leve forgjeves.

Oversettelse av Aila de Oliveira Gomes

I de ekstremt vakre versene erklærer det poetiske subjektet sin misjon på jorden, den han mener er hensikten med livet hans . Dermed uttaler han at hans eksistens bare vil gi mening hvis han klarer å gjøre noe godt for andre.

Å hjelpe andre mennesker, redusere deres smerte eller til og med hjelpe en fugl som har falt fra redet er eksempler på gester som bringe oppfyllelse til livet ditt.

For det lyriske selvet innebærer å leve å gjøre godt, på en eller annen måte, selv om det er i små handlinger av vennlighet, som ingen ser eller vet. Ellers blir det bare bortkastet tid, "forgjeves".

4. Et ord dør

Et ord dør

Når det blir sagt

Noenstod det.

Jeg sier hun er født

Akkurat

Den dagen.

Oversatt av Idelma Ribeiro Faria

Diktet lener seg over selve kommunikasjonen, prøver å motsi en vanlig idé og understreke betydningen av ord. Ifølge versene dør de ikke etter å ha blitt ytret.

Tvert imot argumenterer subjektet for at dette er øyeblikket de blir født. Dermed fremstår det å snakke eller skrive som en ny begynnelse . Her er ordet noe som er i stand til å transformere, til å starte en ny virkelighet.

Hvis vi vil gå lenger, kan vi si at det ser på selve poesien på samme måte: en impuls av liv, skapelse og gjenoppfinnelse .<1

5. Dette, mitt brev til verden

Dette, mitt brev til verden,

som aldri skrev til meg –

Enkle nyheter enn naturen

fortalte med øm adel.

Ditt budskap, jeg overlater det

Til hender jeg aldri vil se –

På grunn av henne – mitt folk –

Døm meg med god vilje

Oversettelse av Aíla de Oliveira Gomes

De første versene formidler en ide om isolasjon og ensomhet av emnet, som føler seg malplassert med resten. Selv om han snakker med verden, sier han at han aldri fikk svar.

Gjennom poesien bestemmer han seg for å skrive et brev til ettertiden. Vi kan se komposisjonen som et vitnesbyrd om forfatteren, som vil overleve lenge etter hennes avgang.

Det lyriske jeget mener at hennes ord inneholdervisdom gitt ham gjennom kontakt med den naturlige verden; derfor anser han dem for ømme og edle.

Med disse versene har han til hensikt å formidle et budskap til sine fremtidige lesere. Bevisst på at du ikke vil møte dem, vet du også at det du skriver vil bli gjenstand for dommer og meninger.

6. Hjernen

Hjernen — er bredere enn himmelen —

For — plasser dem side ved side —

Den den andre vil inneholde

Enkelt — og til deg — også —

Hjernen er dypere enn havet —

For — tenk på dem — Blå og blå —

Hverandre vil absorbere —

Som svamper — å vanne — gjør —

Hjernen er bare Guds vekt —

For — Vei dem — Gram for Gram —

Og de vil bare avvike — og slikt vil skje —

Like the Syllable of Sound —

Oversettelse av Cecília Rego Pinheiro

Den mesterlige komposisjonen til Emily Dickinson er et kompliment til menneskelige evner , av potensialet vårt for kunnskap og fantasi.

Gjennom tankene våre kan vi forstå til og med himmelens vidder og havets dybde. Versene antyder fraværet av grenser for hva den menneskelige hjerne kan utrette.

På denne måten, som mulige skapere og transformatorer av virkeligheten, ser det ut til at mennesker nærmer seg det guddommelige.

7. Jeg gjemmer meg i blomsten min

Jeg gjemmer meg i blomsten min,

Slik at, visner i fartøyet ditt,

du,bevisstløs, se etter meg –

Nesten en ensomhet.

Oversettelse av Jorge de Sena

I versene kan vi igjen se foreningen mellom kjærlighet og lidelse. Ved å skape en enkel og nesten barnslig metafor, sammenligner det lyriske jeget seg selv med en blomst som visner , mister sin styrke, i vasen til den kjære.

Sammenligner følelsene sine med elementene i naturen, finner en måte å uttrykke den tristheten han føler over det fjerne og likegyldigheten. Ute av stand til å kommunisere smerten sin direkte, venter han på at den andre skal legge merke til det, og opprettholder en passiv holdning.

Totalt overgitt til lidenskap venter han på gjensidighet, nesten som om han gir avkall på seg selv.